Hva er internprising?

Internprising er prisingen av varer, tjenester, lån, lisenser og andre transaksjoner mellom selskaper eller personer som er nærstående. Reglene skal bidra til at pris og vilkår tilsvarer det uavhengige parter ville ha avtalt i en sammenlignbar situasjon. Dette kalles armlengdeprinsippet.

Internprising gjelder ikke bare internasjonale konsern. Også norske nærstående selskaper bør kunne forklare vesentlige transaksjoner. Særskilt oppgave- og dokumentasjonsplikt har egne vilkår og unntak; det er derfor feil å si at alle konserninterne transaksjoner automatisk utløser full transfer-pricing-dokumentasjon.

Transaksjoner som bør vurderes

Valuta kan påvirke sammenligningen. Dokumenter derfor hvilken valutakurs som er brukt, og hvem som bærer valutarisikoen.

Fra avtale til kontrollspor

En praktisk arbeidsflyt er å:

1. identifisere nærstående parter og vesentlige transaksjoner
2. beskrive hva hver part faktisk gjør, bruker av eiendeler og bærer av risiko
3. velge en egnet metode og sammenligningsgrunnlag
4. inngå og oppbevare avtaler som samsvarer med den faktiske leveransen
5. avstemme fakturaer, mellomværender og betalinger mot hovedboken

Metoden kan for eksempel bygge på sammenlignbar markedspris, kost pluss et påslag eller en resultatbasert analyse. Valget må passe transaksjonen; et standardpåslag uten analyse er ikke dokumentasjon i seg selv.

Skatteetatens gjeldende omtale av rapportering ved internprising er utgangspunktet for å avklare plikten. OECD-retningslinjene er sentrale ved anvendelsen av armlengdeprinsippet.

Regnskapssystemet må støtte etterprøvbarheten

Kontoplan, dimensjoner og bilagsreferanser bør gjøre det mulig å finne igjen nærståendetransaksjonene uten manuelle totaler ved årets slutt. Bruk kontrollspor i regnskapssystemet og avstem konserninterne saldoer før periodestenging. For konsernrapportering må dette også henge sammen med konsolidering .